Som arbeidskrav nummer 3 i norskdidaktikk-studiet mitt, skal jeg kommentere minst 3 medstudenters blogg. Det er interessant å lese andres tanker og refleksjoner, særlig fordi vi jobber med det samme, har mange av de samme utfordringene og det samme målet for undervisningen. Jeg har allerede fått mange gode tips, noen utfordringer å tenke på, og motivasjon for å gjøre min egen undervisning mer digital. Særlig OneNote er et verktøy jeg har fått øynene mer og mer opp for, og som jeg virkelig skal gå igang med å bruke mer systematisk og aktivt.

I pensumlitteraturen har jeg lest mye om viktigheten av et godt PLN – et Personlig Lærende Nettverk. Jeg er allerede medlem av flere norsklærer-grupper på sosiale medier, der man både deler ideer og tips, eller kan komme med spørsmål til kolleger. Og nå har jeg altså startet på et nettverk via blogg, det føles hakket mer forpliktende og seriøst enn en facebook-gruppe faktisk. Det hadde jeg ikke trodd på forhånd, for jeg har tenkt på blogging som et litt useriøst rosafenomen, av folk som er langt bedre på å ta bilder enn å skrive tekster. Jeg må bare innrømme at blogg er mer enn jeg har trodd, jeg ser jo allerede at her er det mye faglig kompetanse å finne. PLN – here I come!

Bildet overfor er hentet fra Marianne Hagelia sin nettside «Digital studieteknikk», denne er verdt å klikke innom i tillegg til å lese boka som står på pensum. Hvis du bruker denne lenken, kommer du rett inn på et innlegg om PLN, hvor jeg også har lånt bildet over.

Dette innlegget postet jeg på bloggen til Cathrine F. Mikkelsen «Cathrines didaktiske verden».  Jeg har ennå ikke fått godkjenning av kommentaren min på bloggen hennes, og har dermed ingen lenke til kommentaren. Derfor poster jeg innlegget som tekst her. Dette var et av innleggene jeg leste som gav meg motivasjon til å bruke OneNote mer systematisk. Faglig og godt begrunnet! 

Dette innlegget skulle jeg ønske at det var jeg som hadde skrevet, for du beskriver en norsklærers hverdag slik jeg ønsker å jobbe! Vi bruker også OneNote, men er helt i oppstartfasen, og har på ingen måte tatt i bruk alle mulighetene der. Vi brukte Fronter til det ble kjøpt opp for noen år tilbake, og må begynne litt på nullpunkt igjen. Nå er vi er inne i en periode der alle lærere har sin variant. Det tror jeg mange elever blir forvirra og usikre av. En felles basis hadde vært bra for oss, og så kan alle selvfølgelig supplere med sine favorittprogrammer i tillegg.

Det du skriver om vurdering av elevenes arbeid synes jeg virker veldig bra. At elevene opparbeider seg en idebank som de har tilgjengelig er også noe som jeg prøver å gjennomføre. I gamle dager hadde vi regelbok (som jeg var veldig glad i), men det er på tide å gjøre denne digital! Vi har også mer og mer gått bort fra karakterer som vurdering, bortsett fra termin- og standpunktkarakter. Vi har hatt Svein Syversen som foreleser på en planleggingsdag hos oss, og er sakte men sikkert i ferd med å endre syn på vurdering. Dette er også ved hjelp av MOOC-studiet «Vurdering for læring» som alle lærere hos oss følger. Jeg liker godt at du har fokus på den gode undervisningen og den gode vurderingen, og at ikke bruk av digitale hjelpemidler blir et mål i seg selv. Takk for et inspirerende innlegg, nå skal jeg sette med ned med OneNote og utforske alle dets muligheter. Håper du kan fortsette å legge ut tips på bloggen din, for det virker som om du/dere har kommet langt i arbeidet med dette.

Dette innlegget postet jeg på bloggen til Elin Dahlen Johansen «Jeg er student igjen». Jeg synes det var herlig å lese et blogginnlegg som både er ærlig mot den hverdagen vi lever i, men også er optimistisk.

Dette innlegget postet jeg på bloggen til Elisabeth Eriksen. Her fikk jeg gode tips til bruk av blogg i undervisnigen.

Premissleverandør eller produktleverandør i en digital verden?

Vi lever i en verden som er digital. Informasjon, kommunikasjon, kunnskap og underholdning formidles gjennom ulike digitale kanaler. Elevene kommuniserer digitalt i stedet for ansikt til ansikt. De gamer inne i stedet for å leke ute. De ser videoer på YouTube i stedet for å lese trykte bøker eller blader. Den digitale revolusjonen har endret samfunnet vårt, og digitale løsninger overtar på flere og flere områder. Selv tegneseriebladet Donald Duck går en usikker framtid i møte når skjerm slår papir (les artikkelen her). Skal skolen stritte imot? Jeg har to svar på spørsmålet. JA! Skolen skal tilby et alternativ til den digitale verdenen. Og NEI! Skolen skal ikke stille seg utenfor det digitale samfunnet.

For det første. Jeg vil at vi skal holde fast på skolens rolle som premissleverandør. Skolen skal ikke bare farges av samfunnet, men skal selv bidra til å farge det samfunnet vi lever i. I den forstand bør skolen yte motstand mot dårlig digital dømmekraft, men fremelske gode digitale ferdigheter. Flere ganger mens jeg lette etter innhold til begrepet «literacy» til forrige blogginnlegg, møtte jeg på faglitteratur som understreket viktigheten av at elevene læres opp til å bli kritiske konsumenter av tekst. (Eks Fjørtoft 2014, s 85 ) Jeg leser dette som at elevene også skal læres til å bli kritiske konsumenter av sosiale medier og annen digital produksjon. Derfor er det også viktig at skolen er kritisk når vi tar i bruk ulike digitale verktøy. Hva bruker vi og hvorfor? Digitale løsninger må aldri bli et mål i seg selv, men et middel til å nå målene i læreplanene på en bedre eller mer effektiv måte enn ved bruk av andre hjelpemidler. Ukritisk bruk av pedagogisk programvare eller digitale verktøy i skolen, for å vise at vi «henger med» kan være ødeleggende for opparbeidelse av elevenes kritiske literacy.

For det andre. Det ville jo være rein idioti om ikke skolen benyttet seg av de uendelig mange digitale mulighetene som etter hvert finnes. For mange elever kan det gi økt mestring, og det vil kunne bety økt motivasjon og innsats for andre. Digitale løsninger tilbyr god tilrettelegging for samskriving og samarbeid, for vurdering fra lærer, for arkivering eller deling, og for interaktiv læring av ulike slag. På vår skole har vi for brukt ulike programvarer ganske målretta i arbeidet for å bli en dysleksivennlig skole, og også generelt i arbeidet med å tilpasse opplæringen for de elevene som trenger alternative metoder. Jeg skal skrive mer om mine egne erfaringer lenger ned i innlegget. Jeg har bare lyst til å dvele noen øyeblikk på metanivå først.

Kvasiklasserommet

Jeg har kalt innlegget mitt kvasiklasserommet. Hva legger jeg i det? Jo, i det legger jeg at klasserommet skal være en opplæring til eksistens i samfunnet, men det ER ikke samfunnet. Det er opplæring i fortellekunst, men elevene ER ikke forfattere. Det er en opplæring i demokrati og medborgerskap, men elevene ER ikke fullverdige medlemmer av demokratiet ennå. Det er en opplæring i framtidige yrker, men elevene ER ennå ikke arbeidstakere. Du skjønner tegninga? Jeg ser på skolen som en testplass, en opplæringsarena, eller et kvasisamfunn om du vil. Jeg har lest om viktigheten av autentiske spørsmål tidligere i dette studiet. Jeg er selvfølgelig ikke prinsipielt uenig, men jeg mener samtidig at autentisitet er en umulighet. Lokalavisa kan ikke trykke 65 bokanmeldelser hver gang elevene mine øver. Det er også i overkant mye med 65 leserinnlegg for ungdomsklubben eller ny svømmehall. Også selv om vi samskriver i grupper, vil det ikke være mulig å oppnå full autentisitet. Derfor kaller jeg klasserommet et kvasiklasserom. Vi later som. (Samtidig mener jeg at vi må være krystallklare på hva kunnskapen og ferdighetene vi lærer bort en gang skal brukes til, når elevene slipper ut av kvasiklasserommet og ut i den virkelige verden. Hvis ikke formålet er klinkende klart for elevene, da har vi gjort for dårlig jobb. Men det er en annen sak, og kanskje et nytt blogginnlegg… ). Jeg mener altså at elevene skal kunne prøve og feile, veiledes og prøve igjen, innenfor skolens trygge rammer. Selv jeg som godt voksen lærer synes det er ubehagelig å måtte legge ut mine mer eller mindre vellykkede forsøk på studier, inneklemt mellom jobb, familie og fritid, åpent for all verden. Går dette dårlig, kunne jeg i grunn tenke meg å holde det for meg selv… Derfor har jeg som norsklærer vært forsiktig med å ta i bruk sosiale medier i undervisningen. Elevene trenger ikke skrive en ekte blogg for å ha måloppnåelse. Å analysere ulike bloggstiler, slik Gunhild Kvåle gjør (Rogne og Waage (red), 2019), kan være et steg på veien mot god digital literacy. Elevene mine har skrevet twitternoveller, men vi har ikke lagt dem ut på twitter. Og hvis elevene en dag VIL skrive en blogg, skal de ha fått de verktøyene, den refleksjonen og de kunnskapene de trenger for å gjøre det. Slik har jeg tenkt til nå, i alle fall. Det kan hende dette studiet får meg til å se muligheter der jeg før så utfordringer.

Egne erfaringer – på godt og vondt

Men så til erfaringene. Den kan høres ut som om jeg er svoren tilhenger av penn og papir, og aller helst tavle og kritt også, men det er jeg altså ikke. Jeg har tatt i bruk mange ulike presentasjonsverktøy, samhandlingsverktøy og andre digitale hjelpemidler. Mine erfaringer er delte, og dessverre er det ofte sånn at utstyret vi har i skolen ofte viser seg å være for gammelt, ha for lite kapasitet, ikke være kompatibelt med programvaren, eller på annen måte gjøre det vanskelig å gjennomføre det arbeidet man har planlagt på forhånd. Det kastes bort mye tid i skolen ved å vente på programmer som skal starte, på oppdateringer eller bare på tregt utstyr. For ikke å snakke om elever som har glemt passordet eller hvor de lagret ting. Bare for å understreke at teknikken svikter når man trenger den som mest, fikk jeg denne meldingen søndag kveld, da jeg skulle ferdigstille dette innlegget.

Teksten var ferdig, men jeg skulle klippe inn noen fine egenproduserte tankekart fra Creaza. Og så har passordet utløpt. Utløpt? Burde man ikke få beskjed om sånt? Ringe IKT-ansvarlilg ved skolen søndag kveld på vei inn i vinterferien? Tror ikke det. Det får bli eksempelbilder og videoer fra YouTube! Noen som kjenner seg igjen? Murphy’s lov, eller var det ikke noe sånt? Men nok om det. Jeg skal jo faktisk skrive om erfaringer som andre kan ha nytte av.

Creaza

På skolen hvor jeg jobber har vi gått til innkjøp av programmet Creaza. Her er det mulig å velge større eller mindre pakker, men de verktøyene jeg har brukt aller mest er tankekartverktøyet Mindomo og tegneserieverktøyet Cartoonist. Begge er enkle å bruke, og intuitive for elevene å ta i bruk uten alt for mye opplæring på forhånd.

Tankekart – Mindeomo

I alle fag jeg underviser lager elevene sine egne tankekart til hvert emne. Jeg har tro på at den struktureringen elevene gjør når de lager tankekartet hjelper dem til å lagre kunnskapen og sette den i system. Elevene bruker tankekartet som støtte når de skal skrive tekster, eller de får ha det med når vi har prøve. Dette setter selvfølgelig krav til typen prøve, det kan ikke være den tradisjonelle oppramsende «spørsmål og svar»-typen. Jeg har hatt elever oppe til eksamen i norsk på 10. trinn som har hatt god nytte av tankekartet sitt om litterære virkemidler for eksempel. Vektleggingen av tankekart finner jeg støtte for i pensumlitteraturen, hos Marianne Haverlia (Haverlia 2017, s 80ff). Siden jeg ikke lenger får logget inn på min egen Creaza-konto før IKT-ansvarlig er på jobb etter vinterferien, får dere ta til takke med en eksempelvideo fra YouTube!

Det er veldig lett å bruke tankekartet til å lage et presentasjonsverktøy. Her kan man legge lista så høyt eller lavt man vil, men det er særlig flott for de elevene som strever med at vanlige presentasjonsverktøy (eks Prezi eller PowerPoint) blir for kompliserte. Her er en video som viser Mindomo som presentasjonsverktøy.  

I Mindomo kan jeg tildele oppgaver til elevene, ut fra bestemte tema, og jeg kan gå inn og kommentere på hver enkelt elevs arbeid.

Tegneserie – Cartoonist

Å lage en sammensatt eller multimodal tekst er et kompetansemål. Et tegneserieverktøy egner seg svært godt til dette. I tillegg har jeg brukt Cartoonist også for å få fram kompetanse som ikke nødvendigvis er direkte knyttet til sammensatte tekster. Jeg har hatt elever som har vist meg hva de kan i KRLE gjennom å lage en tegneserie. Her kan detaljer i bilder, replikker m.m. brukes for at eleven skal få vist sin kunnskap. Dette er særlig flott for elever som har språket som en hindring for å få vist hva de kan. Et eksempel på en tegneserie i Cartoonist kan være denne:

Jeg har tro på at verktøy som alle elevene kan bruke, også ofte er det som fungerer best for elever med spesielle behov. Både Mindomo og Cartoonist fungerer veldig godt som tilpasset verktøy for de elevene som trenger enkle hjelpemidler. Samtidig trenger de ikke gjøre noe helt annet enn det resten av klassen gjør.

Dette ble et langt blogginnlegg. Jeg tror nesten jeg ble inspirert til å skrive flere. Det er jo litt artig å skrive om hva man faktisk bruker. Mulig jeg kommer med et innlegg om CD-ord og Sway om ikke lenge, det er også digitale verktøy jeg bruker mye. Et annet blogginnlegg jeg kunne tenke meg å skrive er om lese- og læringsstrategier tilpasset en digital skolehverdag. Men det får altså bli neste gang. Hvis noen av dere deler mine tanker, så kommenter gjerne! Og tenker dere i en helt annen bane så kommenter da og! Og har noen spørsmål om Creaza skal jeg gjerne svare.

Kilder:

Haverlia, Marianne (2017). Digital studieteknikk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Fjørtoft, Henning (2014). Norskdidaktikk. Bergen, Fagbokforlaget

Rogne og Waage (red) (2018), Multimodalitet i skole- og friotidstekstar, Bergen: Fagbokforlaget

Blekastad, Lars (2012). Juleevangeliet i Creaza. (https://youtu.be/Eiktwn_eojo)

Illustrasjonsbilde: https://www.columnit.com/images/blog/digital-transformation.jpg

De siste ukene har jeg brukt en del tid til å tenke på to ting: Begrepet «literacy» og resultatene fra elevundersøkelsen for grunnskolen. Literacy fordi jeg leser om det i forbindelse med studier, og elevundersøkelsen fordi svarene fra sist undersøkelse nylig har blitt publisert. Fram til nå har jeg stort sett tenkt på en ting av gangen, helt til det plutselig gikk litt i kryss med tankene en dag, og jeg plutselig tenkte på begge deler samtidig. Og det underlige var – jeg oppdaget at literacy og elevundersøkelsen på noen områder er to sider av samme sak. Henger du med? Ikke? Jeg skal prøve å gi en forklaring.

For å ta literacy først. Vi har foreløpig ikke noen god norsk oversettelse for dette begrepet, men språkkunne, lese- og skrivekompetanse, tekstferdighet eller det mindre brukte litterasitet er mulige norske oversettelser. Unesco sin definisjon er som følger:

Literacy is the ability to identify, understand, interpret, create, communicate and compute, using printed and written (and visual) materials associated with varying contexts. Literacy involves a continuum of learning in enabling individuals to achieve his or her goals, develop his or her knowledge and potential and participate fully in community and wider society. Kan leses her).

I min googling på let etter literacy kom jeg over «Literacy for life», en rapport om global literacy skrevet i 2006 på oppdrag fra UNESCO. Her beskrives literacy slik det finnes og defineres i ulike deler av verden. I rapporten deles literacy inn i fire delområder: literacy as an autonomous set of skills; literacy as applied, practised and situated; literacy as a learning process; og til slutt literacy as text. Er du interessert, anbefaler jeg å ta en titt. (Les rapporten her)

Da jeg gjennomførte lærerstudiene ved årtusenskiftet var ikke literacy et begrep på pensumlista. Jeg har heller ikke støtt på begrepet i lærebøker og læreplaner jeg har lest siden den gang. Men etter hvert som jeg nå har gjort meg kjent med begrepet, ser jeg at innholdet i begrepet så absolutt er kjent fra før. Allerede i den generelle delen av L97, som videreføres i LK06, blir det meningssøkende, allmenndannede, kreative og lærende mennesket beskrevet. I formålet for norskfaget i LK06 finner jeg igjen mye av literacy-tanken. I de første linjene i læreplanen for norsk i LK06, under overskriften Formål, står det følgende:

Norsk er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling. Gjennom aktiv bruk av det norske språket innlemmes barn og unge i kultur og samfunnsliv, og rustes til deltakelse i arbeidsliv og demokratiske prosesser. Norskfaget åpner en arena der de får anledning til å finne sine egne stemmer, ytre seg, bli hørt og få svar. Samtidig skal norskfaget utvikle elevenes språkkompetanse ut fra de evner og forutsetninger den enkelte har. Muntlige ferdigheter, lese- og skrivekompetanse er både et mål i seg selv og et nødvendig grunnlag for læring og forståelse i alle fag på alle trinn. Faget skal motivere til lese- og skrivelyst og bidra til å utvikle gode læringsstrategier.

(Hele læreplanen kan leses her Læreplan i norsk, LK06.)

Slik jeg tolker det, er dette literacy!

Men så var det elevundersøkelsen da. På min skole er vi rimelig fornøyd med mange av resultatene. Samtidig må vi også erkjenne at vi har forbedringspotensiale. Et av de områdene vi skårer svakest på, er spørsmålene som har med elevenes oppfattelse av fagenes relevans å gjøre. Jeg har tenkt en del på dette. Jeg som norsklærer klarer altså ikke alltid å formidle til elevene hvorfor vi lærer det vi gjør. Jeg klarer ikke å formidle hvorfor og i hvilken sammenheng dette vil ha nytte for dem senere.  Elevene føler bare til en viss grad at det de lærer er viktig for videre liv og for fremtidig jobb. Nå er ikke alle deler av undersøkelsene offentlige for andre enn ansatte på den enkelte skole, men et hovedriss av undersøkelsen kan leses her (elevundersøkelsen 2018).

Og akkurat her var det tankene mine krysset hverandre. Mening, formål, livsmestring, samfunnsdeltakelse og dannelse møtte hverandre i en eneste stor sammensmeltet tanke. Jeg er ennå ikke ferdigtenkt. Jeg tror jeg kommer til å tenke på dette lenge. Men jeg har tenkt så langt at jeg er blitt helt sikker på en ting – vi må bli enda flinkere til å kommunisere formålet og meningen med det vi lærer i skolen. Av og til er formålet direkte og klart, av og til ligger det og venter i enden av en lang og kronglete læringsvei. Da må vi fortelle elevene hvor vi skal.

Enabling individuals to achieve his or her goals, develop his or her knowledge and potential and participate fully in community and wider society.

Det er målet! Vi skal gjøre elevene våre i stand til å mestre kommende ungdomsliv og voksenliv på en måte som er til det beste for dem selv og fellesskapet. Og vi må klare å formidle at det er det vi gjør – at alle små og store emner er små og store skritt på veien mot livsmestring.

Noen andre som tenker de samme tankene som jeg gjør?

Thanks for joining me!

Good company in a journey makes the way seem shorter. — Izaak Walton